Kan et demokrati forsvare begrensningene i ytringsfriheten?
«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» – Voltaire, fransk opplysningsfilosof og forkjemper for blant annet ytringsfriheten.
Ytringsfriheten er en fundamental rettighet i den vestlige delen av verden. Denne retten er først og fremst beskyttet i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og senere inkorporert i andre internasjonale konvensjoner og nasjonale lover. Ytringsfriheten er en absolutt nødvendighet i et demokrati, fordi den beskytter individets rett til å uttale seg, både positivt og negativt, i det private og i det offentlige rom. Dette innebefatter at man har rett til å si sin mening i saker som omhandler alt fra myndiheter til arbeidsforhold.
Begrensningene i ytringsfriheten er til for å bevare ro, orden og rettferdighet i et demokratisk samfunn. Disse begrensningene er kun generelt fastsatt av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og bestemmes individuelt i det respektive landet av nasjonal lovgivning. Praksisen på denne lovgivningen er svært forskjellig, og det er stor forskjell på landenes begrensninger og håndheving av ytringsfrihetens begrensninger og brudd på disse.
Dette er en vanskelig oppgave fordi ytringsfriheten henger sammen med så mange andre rettigheter i demokratiet. Kravet til infrastruktur er for eksempel direkte koblet til ytringsfriheten. Det betyr i grove trekk at staten er ansvarlig for at borgerne har en faktisk ytringsmulighet, og dette skal tilrettelegges gjennom ulike fora som TV, radio, telefon og internett.
Vi har tanke- og trosfrihet som tilsier at alle har de samme rettighetene til å tro på det man vil, og tilslutte seg til de politiske ideologiene man vil. Problemet blir da å vurdere hva som skal vektlegges tyngst. Nazismen som vi kjenner den fra andre verdenskrig gikk blant annet ut på antisemittisme, og de gikk så langt som å prøve å utrydde jødene og fjerne dem fra «det tredje riket». Det finnes en gruppe nynazister i Norge i dag som har noen av de samme tenkemåtene. I følge den prinsipielle ytringsfriheten har de menneskene som tilhører denne ideologien samme rett som en kristen sosialist til å uttale seg både privat og offentlig, men de blir stoppet av nasjonal lovgivning. Straffelovens § 135 a sier at man ikke har lov til å ytre noe av diskriminerende og hatefull art, blant annet på bakgrunn av religion og livssyn. (Lovdata 2008) Dette kan vi tolke dit hen at nazister skal respekteres og aksepteres, og ikke diskrimineres. Det samme med alle andre religioner.
Til tross for kompleksiteten tror jeg dette er noe demokratiet kan forsvare. Regler som overnenvte er til for å hindre forbrytelser mot den alminnelige orden og fred, som forøvrig er navnet på samme kapittel i straffeloven. Demokratiets sårbarhet kommer tydelig fram i forbindelse med håndhevingen av begrensningene i ytringsfriheten, og det er kanskje nettopp derfor begrensningene er til. Et eksempel så sent som fra denne uka er en artikkel hentet fra www.e24.no. Den forteller om latvisk politikk, som ikke tillater innbyggerne å undergrave landets finansielle stilling. En 32 år gammel økonom uttalte under en forelesning ved et universitet at det ikke var lurt å ha penger i banken, og at de burde ha sparepengene sine i annen valuta enn lats. Han har fått beskjed om å ikke forlate landet, og datamaskinen hans er beslaglagt av politiet. Begrensninger som denne tar fra folket muligheten til å være kritiske mot for eksempel sin egen statsledelse, og høyeste hold fører en slags moderne sensur for å beskytte seg selv og sin egen politikk.
Ytringsfrihet gjelder også for publisert materiale, og det følger med visse begrensninger her også. Pressens faglige utvalg (PFU) har det overordnede ansvaret for å sikre at ytringsfriheten følges for alle medier, mens de enkelte redaktørene har ansvaret for sitt eget medium. Samtidig skal de sørge for at det ikke trykkes materiale av noen art som kan anses som brudd på ytringsfrihetens begrensninger. Et eksempel på dette fra vår tid er Muhammed-tegningene, der en dansk karikaturtegner latterliggjorde profeten Muhammed ved å blant annet tegne hodet hans. I følge islam skal ingen gudeskikkelser ha ansiktet trykket noe sted. Dette karakteriseres som blasfemi, og førte til massive opptøyer og ødeleggelser ved de danske og norske ambassadene i flere islamske land. I Norge skulle PFU ha sørget for at den type materiale ikke ble trykket, og eventuelt sanksjonert dem som gjorde det.
Vi kan gjøre et tankeeksperiment og forutsette at det ikke var noen begrensninger i ytringsfriheten. Da kunne politikerne sagt akkurat hva de ville om hverandre i debattene, sosiale utbrytere kunne gitt feilaktige opplysninger på radio, og kvalitetssikringen i pressen ville antakeligvis ikke vært den samme som den er nå. Dette er å sette det hele på spissen, men det kunne ha vært en reell problemstilling dersom utviklingen hadde skjedd over tid, og det ikke var noen lover som regulerte det.
Begrensningene skal fungere som et vern, og regnes som en forskrift til ytringsfriheten. Med dette kan demokratiet forsvare begrensningene i ytringsfriheten for å beskytte offentlig ro og orden, og verne enkeltindivider og grupper mot overgrep fra staten. Om individet alene kan forsvare begrensningene blir en sak på et mye lavere nivå, men kan være like så viktig å ta hensyn til og vurdere for å ivareta et solid demokrati. Det vanskeligste er å finne ut hvor grensene skal gå, og å definere disse på en måte som tilfredsstiller og beskytter de flestes behov.
Kilder:
http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-017.html
http://e24.no/utenriks/article2802894.ece
http://www.pfu.no/about.php
http://presse.no/Pressens_Faglige_Utvalg_PFU/Var_Varsom-plakaten/
http://www.fn.no/fn_avtaler/menneskerettigheter/fns_verdenserklaering_om_menneskerettigheter
