Justice!
I dag fikk jeg regning fra E18 Vestfold. Ulovlig passering av bomstasjon. 300 kroner for opprinnelige 22 kroner. Ellers takk.
Panikkangsten var det første som rammet meg. Andre pinsedag, andre pinsedag, hvorfor i himmelens navn hadde jeg passert ulovlig? De siste hundre gangene jeg har kjørt gjennom den bommen har jeg enten betalt kontant eller fått VISAen til å fungere. Ergo kan jeg ikke ha bedt om videobilde mer enn den ene gangen..
Nå har jeg brukt tre timer på å rekonstruere dagen min. Jeg var hos ekskjæresten. Siden jeg skulle på jobb 1430 stemmer det bra med tiden at jeg passerte rundt klokka elleve, og jeg vet jo at jeg var der den dagen. Men allikevel. Jeg var 100 % sikker på at alt var betalt. Eller hadde jeg kanskje glemt noe? Hadde jeg kjørt gjennom bommen og bedt om bilde og betaling senere flere ganger?
På et eller tidspunkt den dagen ble jeg revet ut av dvalen. Ved frokostbordet ble jeg fortalt at det var raskere å kjøre gamleveien hjem, enn å følge E18 hele strekningen. OK. Billigere bom var det også. Men jeg hadde ikke småpenger. Ikke noe problem, for jeg kunne bruke VISA-kortet. Etter å ha styra med kortet og bommen i ti minutter ga jeg opp, og tok sjansen på å ta det bildet. Hurra, ikke noe dyrere! Man måtte bare huske å betale den innen fjorten dager, ellers ble man ilagt gebyr på 300 kr.
Kampen mot klokka. Jeg måtte kjøre bunaden til søsteren min til en dame langt uti ødemarken, før jeg måtte råkjøre til jobb for å ikke komme for seint. Det gikk greit, vakt over, heim til mor. Jeg fortalte min gamle far om episoden, og han sa at jeg antakeligvis hadde dratt kortet for fort. Det ga mening. Fikk prøve igjen neste gang. Så minnet han meg på å betale de stakkars 22 kronene med én gang for å unngå gebyret. So I did. Jeg husker til og med at jeg gikk ut for å se på registeringsnummeret som jeg ikke kunne i hodet. Leste om og om igjen på lappen for å ikke ha glemt å få med noen opplysninger ved betaling i nettbanken, og var fornøyd med egen innsats da jeg trykket på “Godkjenn”. Mission accomplished.
Da var det bare å bevise for E18 at jeg faktisk hadde betalt. Det holder kanskje ikke å ringe og fortelle hele denne historien. De vil antakeligvis synes at den er ganske uinteressant. Forståelig nok. Tid for å voldta nettbank. Jeg aner ikke hvor mange sider jeg har bladd meg gjennom i arkivet i kveld, men jeg vet det er mange. Det var en liten tankevekker til det generelle pengeforbruket også. Grøss og gru. Men jeg fant det! Tre dager etterpå hadde jeg betalt. Tre dager. Og fristen var på to uker. Hvordan de har klart å unngå å se den betalingen forstår jeg ikke, men nå har jeg i hvert fall sendt en søt mail til E18 Vestfold.
“Gjelder fakturanummer (…). Ulovlig passering av bomstasjon.
Jeg har passert bomstasjonen i det området i den tiden, og avgiften er betalt i bank 15.05.08, med referansenummer (…) Ber om å få tilsendt kredittnota umiddelbart. Svar utbedes innen fem virkedager.”
Rett skal fillern meg være rett.
