Det er høst.
Nå har jeg plutselig innsett at sommeren ikke kommer tilbake. Det er høst på ordentlig, og det er det en del sikre tegn på.
1) Det mest irriterende av alt er at jeg bare kan glemme parfyme fra og med nå, og fram til mai. Når huden din ikke tåler temperaturer under 10 varmegrader er det ikke noe vits i å fremprovosere store røde merker på halsen og røde, tørre hender. Håndkremforbruket går vesentlig opp, og hanske- og vantebudsjettet må utvides. I dag.
2) Å stå opp om morgenen er et mareritt. Det er varmt mellom strekklaken og flanellsengetøy, og alarmen ødelegger trommehinnene mine. Hver eneste morgen. I tillegg er det så mørkt bak de tynne gardinene at du ikke en gang klarer å se vekkerklokka uansett hvor hardt du prøver.
3) Refleks har blitt trendy igjen. Hvert år rundt denne tiden får du reflekser som give-aways uansett hvilken bank eller postkontor du beveger deg inn i, bokhandlene selger søte rosa og grønne kroner og dinosaurer til blodpris for å suge penger ut av lommeboka til en stakkars alenemor, og du får dem til akkurat samme prisen på apoteket.
4) Innleveringer. Hvis du har vært så uheldig at du har klart å pådra deg en halsbetennelse for tredje gang i år, og er sengeliggende i omtrent to uker, kan jeg love deg at du aldri klarer å ajourføre deg dette året. Du rekker ikke en gang å fullføre en drøftingsoppgave om barns oppvekstvilkår før den neste oppgaven ligger og venter på deg. Og den skal leveres om to dager. Lykke til. Du har ikke sjans.
5) Et litt positivt punkt! Du er omtrent like glad for å se sola nå som du er tidlig i april. De stakkars strålene varmer både utvendig og innvendig, og lyser opp de glade høstfargene på trærne. Det er befriende å kunne sitte ute i sola selv om man må pakke seg inn etter beste evne (PS: Ikke glem hanskene).
6) Bussen er alltid forsinka om morgenen. Jeg vet ikke hva det er som skjer med bussene om høsten. Muligens er bussjåførene rammet av pkt. 1 og 2. Det kan jeg skjønne. Men så er det faktisk litt viktigere at de er presise enn at jeg er det. Det eneste som hender meg om jeg forsover meg, er en ødelagt dag og et slag med spanskrøret. Bussjåførene skal tross alt sørge for at folk kommer dit de skal, når de skal. Vi betaler tross alt for en tjeneste vi forventer utført.
7) Kanskje unødvendig å påpeke det, men det er fakta. Julemarsipanen er i butikkhyllene. Er det noe jeg har blogget om hver høst de siste fire årene, så er det julemarsipan. Jeg kunne ha forsvart det hvis den kom i begynnelsen av november, men ikke når den kommer mellom halvannen og en måned før det. Det får ærlig talt være grenser for kommersialiseringen av Jesu fødsel.
Ellers er jeg sur og grinete og underernært på søvn, takket være de idiotene som mener jeg lærer noe av å sitte oppe halve natta og skrive innleveringer ferdig. God natt!
