I går var det bussen.
I dag er det tannlegen.
For halvannen måned siden var jeg hos tannlegen. Det var helt ok, egentlig. Har ikke tannlegeskrekk, og dama er grei, så det er ingen grunn til panikk. Den ene(ste) fyllinga jeg har hadde gått i stykker (billige plastdrit), så jeg måtte få en ny. Vær så god, du får time 21.10 kl. 08.15. Supert! Jeg tok beina fatt og hadde god tid i dag tidlig.
Trask, tråkk, plask. Tjue minutter seinere drar jeg i døra. Stengt. Ti sekunder seinere ringer jeg intenst på alle dørklokkene jeg finner. Så åpner jeg øynene. STENGT! I dag, i går, i morgen. Hvorfor i himmelens navn har jeg ikke fått beskjed? Det er foreløpig uvisst. Snakket med noen andre jeg også visste skulle dit samme dag, men de hadde fått en telefon og ny avtale.
Tusen takk for at dere glemte meg. Tusen takk for at dere kasta bort en verdifull time av livet mitt. Gled dere til en hyggelig telefonsvarerbeskjed når dere kommer tilbake fra kurs.
Så deilig det er å velge grønt!
I utgangspunktet er jeg stor fan av, og har stor respekt for, kollektivtransport. Som dere veit. Eventuelt ikke veit, men da har dere hørt nå. Det er bare så himla frustrerende når noe slår feil og – tro det eller ei – ødelegger dagen min. Fullstendig.
Det er mandag. Mandager er behagelige. I dag sov jeg lenge, hadde goood tid, og var tidlig ute til bussen. Flink jente. Blir alltid litt stressa på mandager, for det er så innmari mange skolebusser som går forbi når jeg skal rundt, men jeg tror på timetabellen og prøver å ta det med ro. Jeg husker ikke hva jeg hørte på, men plutselig ble jeg i hvert fall lei av å fokusere på trafikken fra venstre, så jeg kom i skade for å snu hodet cirka 120 grader mot høyre. Det skulle jeg aldri ha gjort. En buss med en seks-sju passasjerer kjører fint forbi meg, og det oppdager jeg ikke før det er for seint. Tror du det var min buss? Ja, det var det. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor ikke den bussen stoppa. Ja, okei, for en gangs skyld fulgte jeg ikke med da den kom nedover bakken – men hvorfor står halvtrøtte folk med ryggsekk på et busstopp aleine i nitida om morgen? Fordi de synes det er så koselig å se på trafikken på morgenkvisten? Neppe.
Tusen takk skal du søren meg ha. I stedet for å kunne tusle opp den lange bakken og ha tid til å lese litt før den første økta måtte jeg gå bort til sentrum med veldig liten s, og vente en halvtime på bussen. Etter å ha humpa tjue minutter gjennom det store intet landa vi, og jeg måtte løpe opp bakken, løpe opp trappene til tredje etasje, og kaste meg inn døra i siste øyeblikk.
Stas.
Jeg ler meg i hjel.
Nå er det for første gang så godt som praktisk talt. Jeg leste nok en gang bloggen til Bare Thomas (se menyen), som skulle ta en måneds pause pga. et annet bloggprosjekt. Greit nok. Jeg skal gjøre en lang historie kort. Jeg kom over dette innlegget, og jeg lo og lo og lo og lo. Fikk faktisk ikke puste. Prøvde å gjenfortelle dette som best jeg kunne i kampens hete, men selv da jeg tok meg sammen etter beste evne knakk jeg sammen -igjen-. Det er en fin dag.
Det er høst.
Nå har jeg plutselig innsett at sommeren ikke kommer tilbake. Det er høst på ordentlig, og det er det en del sikre tegn på.
1) Det mest irriterende av alt er at jeg bare kan glemme parfyme fra og med nå, og fram til mai. Når huden din ikke tåler temperaturer under 10 varmegrader er det ikke noe vits i å fremprovosere store røde merker på halsen og røde, tørre hender. Håndkremforbruket går vesentlig opp, og hanske- og vantebudsjettet må utvides. I dag.
2) Å stå opp om morgenen er et mareritt. Det er varmt mellom strekklaken og flanellsengetøy, og alarmen ødelegger trommehinnene mine. Hver eneste morgen. I tillegg er det så mørkt bak de tynne gardinene at du ikke en gang klarer å se vekkerklokka uansett hvor hardt du prøver.
3) Refleks har blitt trendy igjen. Hvert år rundt denne tiden får du reflekser som give-aways uansett hvilken bank eller postkontor du beveger deg inn i, bokhandlene selger søte rosa og grønne kroner og dinosaurer til blodpris for å suge penger ut av lommeboka til en stakkars alenemor, og du får dem til akkurat samme prisen på apoteket.
4) Innleveringer. Hvis du har vært så uheldig at du har klart å pådra deg en halsbetennelse for tredje gang i år, og er sengeliggende i omtrent to uker, kan jeg love deg at du aldri klarer å ajourføre deg dette året. Du rekker ikke en gang å fullføre en drøftingsoppgave om barns oppvekstvilkår før den neste oppgaven ligger og venter på deg. Og den skal leveres om to dager. Lykke til. Du har ikke sjans.
5) Et litt positivt punkt! Du er omtrent like glad for å se sola nå som du er tidlig i april. De stakkars strålene varmer både utvendig og innvendig, og lyser opp de glade høstfargene på trærne. Det er befriende å kunne sitte ute i sola selv om man må pakke seg inn etter beste evne (PS: Ikke glem hanskene).
6) Bussen er alltid forsinka om morgenen. Jeg vet ikke hva det er som skjer med bussene om høsten. Muligens er bussjåførene rammet av pkt. 1 og 2. Det kan jeg skjønne. Men så er det faktisk litt viktigere at de er presise enn at jeg er det. Det eneste som hender meg om jeg forsover meg, er en ødelagt dag og et slag med spanskrøret. Bussjåførene skal tross alt sørge for at folk kommer dit de skal, når de skal. Vi betaler tross alt for en tjeneste vi forventer utført.
7) Kanskje unødvendig å påpeke det, men det er fakta. Julemarsipanen er i butikkhyllene. Er det noe jeg har blogget om hver høst de siste fire årene, så er det julemarsipan. Jeg kunne ha forsvart det hvis den kom i begynnelsen av november, men ikke når den kommer mellom halvannen og en måned før det. Det får ærlig talt være grenser for kommersialiseringen av Jesu fødsel.
Ellers er jeg sur og grinete og underernært på søvn, takket være de idiotene som mener jeg lærer noe av å sitte oppe halve natta og skrive innleveringer ferdig. God natt!
Ja, jeg hater dere alle sammen.
Nå er jeg rimelig lei facebook. Lei av at alle venner jeg ikke lenger har kontakt med på død og liv skal ha meg – som en av 300 randoms – på vennelista si. Det er ikke aktuelt. Jeg velger å ignorere forespørsler fordi de ikke er omgangsvenner, og jeg har ikke lyst til å ha kontakt med dem heller. Men de kommer igjen. Igjen, igjen, igjen, igjen og igjen.
Er det nødvendig å eksponere hver eneste lille dritthendelse i statusen? Ja, jeg er jævlig bitter, drittlei av å ha ligget på sofaen i åtte dager med feber og halsbetennelse, jeg hater alle fagene mine og gruer meg til å gå til tannlegen – men legger jeg det ut for full offentlighet? Nei. Spar meg. Litt selvrespekt har jeg faktisk i behold.
Amen.
Kollektivt selvmordsforsøk
Den norske helgefylla.
Det konsumeres 200 000 liter øl på utesteder i Norge hver helg, til en snittpris på 45 kr. for halvliteren. I tillegg til dette har vi også 6000 liter vin, og 48 000 liter sprit. Det som drikkes hjemme er ikke med i beregninga.
Anno 2007.
Rart
I går kveld var jeg ute og gikk. Plutselig stoppa jeg for å se opp på stjernene, men jeg kunne ikke se noen stjerner, for det var helt overskya. Så tenkte jeg på tåka da jeg kjørte hjem natt til søndag, og lurte på hvorfor jeg ikke så oftere opp på himmelen. Det var da det slo meg at jeg var midt i den fineste kent-låta noen sinne. “Har du tänkt på att vi nästan aldrig lyfter vår blick från marken”. Ja, nå har jeg det, og det har plutselig gått opp for meg at jeg har eksamen snart.
Justice!
I dag fikk jeg regning fra E18 Vestfold. Ulovlig passering av bomstasjon. 300 kroner for opprinnelige 22 kroner. Ellers takk.
Panikkangsten var det første som rammet meg. Andre pinsedag, andre pinsedag, hvorfor i himmelens navn hadde jeg passert ulovlig? De siste hundre gangene jeg har kjørt gjennom den bommen har jeg enten betalt kontant eller fått VISAen til å fungere. Ergo kan jeg ikke ha bedt om videobilde mer enn den ene gangen..
Nå har jeg brukt tre timer på å rekonstruere dagen min. Jeg var hos ekskjæresten. Siden jeg skulle på jobb 1430 stemmer det bra med tiden at jeg passerte rundt klokka elleve, og jeg vet jo at jeg var der den dagen. Men allikevel. Jeg var 100 % sikker på at alt var betalt. Eller hadde jeg kanskje glemt noe? Hadde jeg kjørt gjennom bommen og bedt om bilde og betaling senere flere ganger?
På et eller tidspunkt den dagen ble jeg revet ut av dvalen. Ved frokostbordet ble jeg fortalt at det var raskere å kjøre gamleveien hjem, enn å følge E18 hele strekningen. OK. Billigere bom var det også. Men jeg hadde ikke småpenger. Ikke noe problem, for jeg kunne bruke VISA-kortet. Etter å ha styra med kortet og bommen i ti minutter ga jeg opp, og tok sjansen på å ta det bildet. Hurra, ikke noe dyrere! Man måtte bare huske å betale den innen fjorten dager, ellers ble man ilagt gebyr på 300 kr.
Kampen mot klokka. Jeg måtte kjøre bunaden til søsteren min til en dame langt uti ødemarken, før jeg måtte råkjøre til jobb for å ikke komme for seint. Det gikk greit, vakt over, heim til mor. Jeg fortalte min gamle far om episoden, og han sa at jeg antakeligvis hadde dratt kortet for fort. Det ga mening. Fikk prøve igjen neste gang. Så minnet han meg på å betale de stakkars 22 kronene med én gang for å unngå gebyret. So I did. Jeg husker til og med at jeg gikk ut for å se på registeringsnummeret som jeg ikke kunne i hodet. Leste om og om igjen på lappen for å ikke ha glemt å få med noen opplysninger ved betaling i nettbanken, og var fornøyd med egen innsats da jeg trykket på “Godkjenn”. Mission accomplished.
Da var det bare å bevise for E18 at jeg faktisk hadde betalt. Det holder kanskje ikke å ringe og fortelle hele denne historien. De vil antakeligvis synes at den er ganske uinteressant. Forståelig nok. Tid for å voldta nettbank. Jeg aner ikke hvor mange sider jeg har bladd meg gjennom i arkivet i kveld, men jeg vet det er mange. Det var en liten tankevekker til det generelle pengeforbruket også. Grøss og gru. Men jeg fant det! Tre dager etterpå hadde jeg betalt. Tre dager. Og fristen var på to uker. Hvordan de har klart å unngå å se den betalingen forstår jeg ikke, men nå har jeg i hvert fall sendt en søt mail til E18 Vestfold.
“Gjelder fakturanummer (…). Ulovlig passering av bomstasjon.
Jeg har passert bomstasjonen i det området i den tiden, og avgiften er betalt i bank 15.05.08, med referansenummer (…) Ber om å få tilsendt kredittnota umiddelbart. Svar utbedes innen fem virkedager.”
Rett skal fillern meg være rett.
